Noen elementer i påskefeiringa har imidlertid vært like over lang tid, og påskeegget er ett av dem. Påskepynten knytter også an til dette temaet; egg, kyllinger, haner og høner. Påskefargen er som eggeplommen, gult. Egget vi ser her er malt mot slutten av 1800-tallet. Motivet er Ringsaker kirke og prestegården.
- 1/3
Anno Domkirkeodden - 2/3
Anno Domkirkeodden - 3/3
Anno Domkirkeodden
Fjørkrehold har vært vanlig på Hedmarken i flere hundre år, men fuglene la ikke egg hele året. I fru Ulricke til Åker sin dagbok fra 1772-1812 kan vi lese om hvordan hun om høsten la ned egg i aske, slik at forrådet skulle holde utover vinteren:
”1788:
D 20 Octbr. lagde jeg Ned Egene i Aske og satte dem i Kiælderen i qvarteret ere de bæste, som vare 7 Snes og 11 Eg, i det Gamle Span ere de Ældre Eg som Vare 9 Snes og 22 Eg,”
På Åker hadde de på dette tidspunktet både ender, gjess og duer, i tillegg til flere typer høner. Først omkring 1900, altså hundre år etter Ulricke Todderuds tid, hadde foredlingen av hønserasene kommet dit hen at hønene la egg året rundt.
Ole Hersoug skriver i sine erindringer ”Fedrenegården” om hønseholdet på garden i Ringsaker hvor han vokste opp:
”Hønene hadde også sin plass i fjøset, og flokken bestod som regel av en 20-30 små landhøner som spilte i alle regnbuens farver i de forunderligste sammensetninger. De bodde i en pen ”brik” ved et sydvendt vindu hvor de hadde det riktig bra, men verken sol eller andre makter kunde fremtrylle noen større eggmengde av dem om vinteren, for de fleste i flokken hadde for lengst trådt sine barnesko, og mange nærmet sig visst betenkelig konfirmasjonsalderen.”
Hersoug forteller videre om modernisering av hønseholdet på garden, og han og broren kjøpte inn noen blandingshøner til liggehøner, og rugeegg av brune italienere og Plymouth-Rock, ”av fineste blod”. Disse hønene la egg året rundt, og de forærte noen til sin mor, mens hennes høner ”holdt den vanlige vinterferie”.
Den tida hønene hadde vinterferie kunne bare delvis dekkes av forrådshusholdningen med bortlagte egg. Det holdt til julebaksten, skriver Hersoug, men på etterjulsvinteren hadde en ikke tilgang på egg. Dermed var gleden stor når hønene begynte å verpe igjen om våren, og en igjen kunne la eggene inngå i kosten.
Dette må være en av forutsetningene for eggets betydning i påskefeiringa. Samtidig avslutter påskehøgtida fasteperioden etter katolsk skikk, og dette fenomenet må også ha virket inn på at nettopp fråtsingen i egg og eggprodukter står så sterkt i vår kultur. På samme vis som at opprettholdelsen av lutefisken som julekveldsmat dypest sett må ha opphav i den førreformatoriske fasteperioden før jul, slik kan også eggets plass på påskebordet forklares.
Vi finner paralleller til vår bruk av egg i påskekosten i mange andre kulturer i verden. Skikken med dekorerte egg fins i kulturer med både katolsk og ortodoks dominans, og betydningen de ulike fargene og dekormetodene tillegges kan variere. Antagelig har dekorerte egg omkring påsketider eldre opprinnelse enn kristendommen, og sees som fruktbarhetssymboler og står i forbindelse med vårfester som hyllest av fruktbarhet og grøderikdom.
Det er fortsatt slik at hønseegg står sterkt i påskens matkultur, og konsumet av egg dobles i påsketida i forhold til øvrige deler av året. I tillegg er egget som symbol overført til påskepynt og godterier.
Kilder:
Wikipedia, oppslagsord påske og egg
Hersoug, Ole: Fedrenegården, Oslo 1932
Todderud, Ulricke Charlotte: Ulricke Charlotte Todderuds dagbok 1772-1808 fra Åker i Vang, Hedmarksmuseet 2002
