Bierhanene på hellig grunn

- En smak av fortiden

Tekst: Marius Haugen
Foto: Anno Domkirkeoddens fotoarkiv, Digitalt museum
Illustrasjon: Sigurd Grieg (i Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo, 1933, s. 171)

  • Sylinderformet metallgjenstand med hull midt på.
    Figur 1: hkh-05098, dette er den innvendige delen av en bierhane. Når kranen over ble vridd til riktig posisjon, ville hullet slippe væskestrømmen ut. Anno Domkirkeoddens fotoarkiv

På Hamar er det funnet mange deler av såkalte bierhaner. Ordet kommer fra det tyske ordet Bierhahn som betyr øl-hane, disse fungerte som tappekraner for ølfat . Den må ikke forveksles med ølfugl, et drikkekar av tre formet som en fugl gjerne en gås eller and spesielt for øl .

Denne delen sitter inne i selve tappekranen og når «hanen» som har sittet på den innsnevrede enden til delen ble vridd i riktig posisjon fløt ølet ut av den. En slik «hane» er det også gjort funn av på Domkirkeodden, denne prydtoppen er selve håndtaket til kranen.

  • En hel og to halve metall"ringer" henger sammen som et trekløver.
    1/1
    Figur 2: hkh-05322, dette er en prydkran til en bierhane. Denne biten fungerte som selve håndtaket man grep for å vri den innvendige delen i riktig posisjon. Siden dette var den mest iøynefallende delen var de ofte utformet i bestemte design, slik som denne har tre hull, andre former består av dyrehoder eller kroner. Anno Domkirkeoddens fotoarkiv
  • Mørk metallbit i en slags sylinderform, med hull på venstre side.
    Figur 3: hkh-05101, er den midtre delen av en bierhane. Den som kapsler om den innvendige delen, og gir den rom for å vris rundt da den på innsiden av avrundet i motsetning til utsiden som er en åttekantet oktogon form. Det er gjennomgående hull fra siden for at væskestrømmen skal kunne flyte ut. Anno Domkirkeoddens fotoarkiv

Denne kranpryden faller under kategori for bierhane Type III da toppen er utformet med tre huller, i motsetning til andre bierhane Type II som gjerne har dyrehode ifølge Sigurd Griegs bok Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo. En annen bit funnet i samme området utgjør den midtre delen av kranen og kapsler rundt den indre delen. En komplett bierhane av denne typen ble funnet ved jernbanens maskinverksted i Oslo, og er avbildet i Grieg . Tappekranen blir datert til sen-middelalder da denne bestemte Type III kun blir funnet i jordlag fra denne perioden.

  • Tverrgående metall"pinne" med liten knekk ned på venstre side. Nokså langt ute til venstre på "pinnen" (som er hul) sitter en slags ventil med et trekløverformet håndtak.
    1/1
    Figur 4: Bierhane Type III, funnet ved utgraving i Oslo. Slik har trolig den komplette bierhanen på Hamar sett ut. Kilde: S. Grieg, 1933, s. 171. Anno Domkirkeoddens fotoarkiv
  • Bueinngang til hagen; bevokst med humleplanter.
    Figur 5: Buet hageport dekket av humle, inn til dagens praktfulle urtehage på Domkirkeodden. Anno Domkirkeodden

Det kan virke underlig at det er funnet så mange tappekraner for ølfat på den hellige grunnen til Domkirken, men øl har -og er en viktig del av klosterlivet for noen. Ølbrygging er selv den dag i dag levebrødet for noen trappistkloster i Nederland og Belgia . Dette var også en viktig inntektskilde for kirken på Hamar i middelalderen, og siden bispesete kontrollerte store jorder lå allerede råvarene til rette for bryggingen. Kornet ble høstet inn så ble det tilsatt vann for at det skulle kunne spire, etter det hadde spiret ble det tørket og kunne brukes som bryggmalt. En annen viktig kilde til ølets karakter er smaken, dette var ikke noe problem da klosterhagene som regel bugnet over av planter og urter man kunne smaksette ølet med. Aller viktigst var nok humlen, en klatreplante som fortsatt er den mest brukte smakstilsetningen på øl.

I Hamarkrøniken står det om hvordan klosterstredet hadde egne hager dedikert for bestemte vekster slik som kålhage, urtehage, eplehage, kirsebærhage og humlehage . Utgravinger på Domkirkeodden har i tillegg avdekket flere store hvelvede kjellere med gode oppbevaringsforhold for ølfat. Øl har hatt stor innvirkning på å forme det norske samfunnet, dette kan spores til en av landets eldste lovtekster, Gulatingsloven. Her står det skrevet at bønder var pliktig i å brygge øl til jul, for å takke Kristus og Sankta Maria til godt år og fred. Om man lot være å brygge øl ble man bøtelagt av biskopen. Ble man kjent skyldig i å unnvære ølbrygging tre år på rad, var det gyldig grunn for å bli landsforvist fra hele Norge om man ikke gjorde kirkebot snarest.

  • Brunt drikkehorn med gyllent metallbesøag øverst og den spisse enden. Står oppreist på grunn av to gylne ben formet som dyreføtter.
    Figur 7: Deveggehornet, fra Devegg-stua, Nes i Hallingdal. Slik kan hornet som tilhørte benet fra Hamar ha sett ut komplett. Kilde: Norsk Folkemuseum, bildeid. 011023144631 DigitaltMuseum/ Norsk Folkemuseum

På Hamarkaupangens grunn er det også gjort funn tilknyttet praktgjenstander, som et ben av et drikkehorn. Benet har en dyrefot, muligens en løve med markert leggmuskel. Dette er en av to føtter plassert på siden av et bronsebelagt drikkehorn for at det kan stå oppreist. Et slikt drikkehorn ville ikke ha vært i alminnelig eie og kan tenkes å ha tilhørt en velstående person fra Hamar-området. Hedmark fylke har lange tradisjoner med alkoholproduksjon i moderne tid, ut ifra funn gjort på Hamarkaupangen kan det virke som denne tradisjonen strekker seg helt tilbake til middelalderen.

  • Bronseben formet som en løvefot med sterke leggmuskler.
    1/1
    Figur 6: hkh-05103, er et ben til et drikkehorn. Slike bronseben ble klinket til et omkransende beslag rundt hornets midje. På toppen av benet kan man se en innfelling som har festet beslaget og benet sammen. Anno Domkirkeoddens fotoarkiv

Litteratur:

1969      Gulatingslovi. Oversatt av Knut Robberstad. Samlaget, Oslo, kap. 7, s. 20.

Grieg, Sigurd      1933      Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo. Akademiet, Oslo, ss. 170-172.

Norheim, Per Terje, Morten Henden Aamot, and Bjørg Omholt     2018      Ølhøner: Og Andre Drikkekar Av Tre: Del 1. Ad Notam, Oslo.

Pettersen, Egil     1986      Hamarkrøniken [utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap] Øvre Ervik, Alvheim & Eide. [Bygger på manuskripter fra 1500-tallet, gjennomgått i mange ulike utgaver], s. 24.