Tekst: Anne Kathrine Bakstad
Foto: Anno Domkirkeoddens fotoarkiv
-
En liten krukke som er ca. 8 cm høy, og som man kunne oppbevare hellig vann i. Gjenstanden kan ha blitt brukt av pilegrimer. Anno Domkirkeoddens fotoarkiv
Pilegrimsreiser
Pilegrimenes reisemål kunne være graven til en hellig person, en hellig gjenstand eller også en hellige kilde. Disse befant seg gjerne i eller ved en kirke. Et eksempel er delen av Kristi tornekrans, et såkalt relikvie, som man i april 2019 måtte redde ut av den brennende katedralen Notre Dame i Paris. Pilegrimene oppsøkte helligdommen og ba ved denne i håp om at deres strabaser langs veien og dere bønn ved de jordiske levningene av noen eller noe som sto nær Gud, skulle bidra til at de ble bønnhørt. Det var mange årsaker til at folk gjorde en pilegrimsferd. Noen var syke og ba om helbred, mens andre brukte reisen som en botsøvelse og from gjerning i håp om å påvirke sin skjebne. Pilegrimsferden kunne også være en del av straffen for et lovbrudd. Andre tok med vann fra hellige kilder i små beholdere og bar dette med seg hjem til de som var for syke til å reise selv. Felles for alle pilgrimer var håpet om at deres bønner skulle bli hørt av Gud.
Helgentro
Helgener hadde en stor plass i menneskenes liv og tro i middelalderen. Enkelte menn og kvinner ble helliggjort etter sin død fordi de ble oppfattet som forbilder for sin tro, sitt mot og offer i livet. Man trodde at enkelte mennesker hadde spesielle evner som kom andre til gode både mens de levde men også etter deres død. Teologisk sett kunne man ikke kåres til helgen mens man levde. En helgenkåring foregikk først når personen var død. Helgenenes gravsted ble regnet som hellige, de fikk minnedager, og kirkeårets messer ble preget av de ulike helgenene. Likevel var ikke helgenene guddommelige, for bare Gud var allmektig. Men de hadde en særlig velvilje hos Gud. Helgenene kunne videreformidle menneskenes bønner til Gud med forsterket kraft. Dette kalles å gå i forbønn.
-
Alterstenen i Hamardomen er funnet på Domkirkeodden. Den har et kvadratisk rom nedfelt i stenen som har hatt lokk. Der oppbevarte man en hellig gjenstand, et relikvie i middelalderen. Det er i dag ukjent hvilket relikvie dette var. Anno Domkirkeoddens fotoarkiv
Helgener i middelalderens Hamar
Hamarkaupangens domkirke inneholdt ingen helgengrav og var ikke noe pilegrimsmål i seg selv. Imidlertid ble kirken besøkt av folk som reiste forbi, og det er sannsynlig at flere av dem var mennesker som enten var, eller hadde vært, på pilegrimsferd. I domkirkens altersten er det fortsatt bevart et lite rom, et såkalt relikiviegjemme, som trolig har inneholdt en hellig del eller en hellig gjenstand, altså en relikvie, knyttet til en hellig person. Dette kan ha vært verdt å oppsøke for tilreisende. Fra skriftlige kilder kjenner vi også til at domkirken har hatt en rekke altre som var viet ulike helgener. Vår Frues alter var viet til jomfru Maria, Jesu mor. Hun er den fremste blant helgenene, og en rekke dager og kirkelige fester minnes henne. Et annet alter var viet sankt Michael. Han er skytshelgen for blant annet de syke, og han vernet mot pest. Mikkelsmesse 29. september er hans minnedag. Sankt Nicolaialteret var tilegnet helgenen Nikolaus, som beskytter barna. Hans minnedag er Nilsmesse 6.desember. Også sankta Catharina hadde et alter i domkirken. Hun er kvinnenes beskytter, og Karimesse 25. november er hennes minnedag. Et alter for de femten nødhjelpere fantes også. Denne helgengruppen ønsket å hjelpe mennesker i nød. Alle disse helgenene har egne minnedager. Domkirken hadde også et alter for sankta Anna, jomfru Marias mor. Hun er skytshelgen blant annet for kvinner og for et lykkelig ekteskap. 26. juli var hennes minnedag. I tillegg var det et alter for sankt Jørgen i Hamardomen. Sankt Jørgen var de spedalskes skytshelgen. Et sykehus for spedalske ble kalt Sankt Jørgens hospital eller Sankt Jørgenhus. De litterære kildene nevner et slikt hospital nettopp i Hamarkaupangen.
Pilegrimsmerker i Hamarkaupangen
Pilegrimsmerkene vi har funnet i Hamarkaupangen forteller om menneskers reiser av ulik art. En pilegrim har oppsøkt hellige Olavs grav i Trondheim og fått med seg sankt Olavs pilegrimsmerke i metall videre. En annen person må ha reist til helgenen sankt Jacobs grav i Santiago de Compostela i Spania og fått med seg et såkalt «Jacobsskjell», et pilegrimsmerke i form av et kamskjell med to runde hull i, som kunne sys fast til pilegrimshatten. Et annet pilegrimsmerke i samlingen kan ha sin opprinnelse hos en helgen begravet i England. Tre andre merker er så langt ukjente, men hele fem merker kommer fra pilegrimer som har oppsøkt hellige Birgittas grav i Vadstena kloster i Sverige.
- 1/2
Del av et pilegrimsmerke fra helgenen Birgitta fra Vadstena. Hun sitter ved et bord med en bok. Deler av kjolen hennes synes til venstre og pulten er på høyre side. Det er funnet deler av fem pilegrimsmerker fra denne helgenen i Hamarkaupangen. Anno Domkirkeoddens fotoarkiv - 2/2
Et flott pilegrimsmerke fra helgenen sankt Jacob i Santiago de Compostela, Spania. Pilegrimer som valfartet til hans grav tok med seg et kamskjell fra stranden og boret to hull slik at det kunne festes til pilegrimshatten. Anno Domkirkeoddens fotoarkiv
Vi vet ikke hvem eierne av de 11 pilegrimsmerkene var, eller hvor de kom fra. Men vi vet hvor de har reist, takket være de små pilegrimsmerkene de har eid. Merkene forteller dermed om helt ulike personer som har besøkt Hamarkaupangen og som tilfeldigvis har mistet sine pilegrimsmerker på dette stedet. Samtidig er de små merkene et symbol på enkeltmenneskets omfattende reisevirksomhet over hele Europa, og deres fellesskap i tro og håp på helgenenes evne til å hjelpe enhver til fred, god helse og et enklere liv både før og etter døden.
Kilder:
https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/artikler/0934_helgener-i-kirkerommet-.html
«Helgener. Mirakelmakere og idoler», av Velle Espeland, Humanistisk forlag, 2011