En middelaldersk døpefont fra Ottestad i Domkirkeoddens samlinger

Tekst: Kristian Reinfjord
Foto: Geir Ove Andreassen

Dåpsritualet har i høyeste grad vært implementert på Hedmarken i middelalderen. Ett vitne om dette er en romansk døpefont fra Ottestad. Proveniensen er Ottestad gård og Ottestad kirke. Fonten er hugget i kleberstein og er antagelig produsert i Gudbrandsdalen, med enkel dekor i form av flettverksbånd og kvadratiske felt symmetrisk plassert rundt fontens sylindriske kropp (høyde 58 cm, ytre diameter kum: 61 cm). Gjenstanden knyttes til Solhaugs hovedtype II som er kalkformet. Dette er antagelig også en trappfotfont. Sideflatene er svakt konvekse og undersiden er horisontal. Dekoren består av en tostrengs løstvunnet snor med dobbeltkontur. Skaftet er sylindrisk med ringkjede. Hullet i bunnet er til uttapping, og dette er sentralt plassert og ovalt. Det er også observert grønnmaling og rester etter en bronsering på gjenstanden.

Da døpefonten er bevart, skyldes dette at den ble benyttet som doskål i en av Ottestads mange utedoer. Gjenstanden er i dag utstilt i Hamardomen innenfor vestportalens nordre side. Døpefonten inngår som del av Domkirkeoddens reformasjonsutstilling. Innenfor dagens norske riksgrense er det kjent 208 døpefonter med middelalderdatering. Fonten fra Ottestad er én av 11 døpefonter fra middelalderens Hedmark. Alle fontene fra vår region er utformet i kleber, og alle unntatt fire finnes i kirker. I Domkirkeoddens samlinger finnes fonten fra Veldre kirke, mens Romedal kirkes døpefont kan sees på Glomdalsmuseet. Døpefonten var sentral i dåpsritualet i middelalderen.

Med utgangspunkt i Augustins lære, nedfelt i hans syn bøker om dåp fra omkring 400 e.Kr., åpnet dåpen for evig liv og frelse. Gjennom dåpens renselse utslettes arvesyndens skyld og med deler den guddommelige nådegave. Dåpen var nødvendig for frelse og salighet og evig liv, og var en hendelse som preget middelaldermenneske i stor grad. Initiasjonsritualet som dåpen var, skulle gjennomføres av sognepresten eller av en diakon, aller helst i sognekirken. Ritualet var inndelt i stadier hvor det første ble gjennomført utenfor kirken som en eksorsisme med bønner for å utdrive onde ånder. Barnet var før dåpen ansett som å være en del av det ondes herrevelde. På grunn av svært høy barnedødelighet i middelalderen var det ifølge kristenrettene, spesielt etter senmiddelalderen, viktig at barna ble døpt så snart som mulig etter fødselen. Nøddåp ble også praktisert. 

Dåpen sees som et overgangsritual fra en tilstand til en annen hvor målet er kristen tilhørighet, frelse og evig liv. Den sakramentale handling kan tolkes som en rituell død med oppstandelse i Kristus. En annen tolkning er at vannet sees som gjenfødelsens bad hvor vannet er befruktet av Den hellige ånds kraft. Vigslet vann var ansett som riktig væske for dåp, men tidlige kristenretter (1000-1100-tallet) åpnet for bruk av spytt, snø, dugg eller øl. Slik uskikk ble på 1200-tallet forbudt av Paven. I tidlig middelalder var det vanlig å nedsenke hele kroppen i vann ved dåpen, og skikken var enerådende i og med at barnedåp var mest utbredt. Fra 1200-tallet begynte en kun å øse vann over dåpsbarnets hode, en skikk som eskalerte fra 1400-tallet, og praktiseres også i dag.

Dåpsvannet ble under ritualet benyttet fra en døpefont, og hele ritualet foregi rundt denne. Døpefontene var store og flott utsmykket for å understreke objektets synlighet og konnotative innhold som materialiseringen av inngangen til den kristne tro (janua vitae spiritualis). Etter forskrifter skulle fontene være utformet i metall eller stein, men tre kunne unntaksvis benyttes. Kirkerommet var i middelalderen oppbygget basert på dets funksjoner knyttet til liturgien. Døpefontene var således en integrert del av kirkenes arkitektur.

Men hvor sto fonten egentlig? Tidligere antagelser er av døpefonten sto plassert ved kirkens inngang i vest, slik at det urene barnet kunne døpes før det kom inn i kirkens hellige rom. Døpefonten er en flyttbar gjenstand som inngikk i et ritual som angikk hele menigheten. Med utgangspunkt i kirkearkeologiske utgravninger har Mona Bramer Solhaug vist at bildet er mer nyansert enn tidligere antatt. Plassering kan påvises av oppmurte podia eller steinpakninger brukt som underlag for døpefonter, og syv slike er observert i fra norsk middelalder. Disse befinner seg langt vest i kirkene på nordsiden av vestportalene, på sydsiden av vesttårn og halvveis mot øst i kirkens lengdeakse.

I dansk og svensk materiale har døpefontene hatt en dominerende plassering i skipets lengdeakse. I de fleste tilfeller er fontene trukket så langt øst at de står på linje øst for kirkenes nord- og syd portaler. Ingen middelalderfont er påvist ved inngangen i Danmarks middelalderkirker. Her har døpefonten hatt en dominerende plass midt i skipet på et podium, som et samlende punkt og ritual i liturgien. Funn fra Sverige viser også tilsvarende resultater. I Norge kan det se ut som at det har vært en tradisjon med portal i vest og plassering av døpefont i nordvestre del av skipet, og at å bringe udøpte barn inn i skiftet kan ha vært del av en dåpsliturgisk handling.