Middelalderske gravsteiner fra Domkirkeoddens lapidarium

Middelalderens domkirker har ofte samlinger av byggestein, skulptur og gravsteiner, hvor slike er stilt ut, enten i kirkene selv eller i egne lapidaria. Også Domkirkeodden har sin steinsamling hvor enkelte stykker befinner seg in situ på bygningene, utstilt eller magasinert. Steinene er i tegl, sandstein, kalk og marmor, og består av konsoller med skulptur, tegl med dekor, bygningsdetaljer, profilstein og gravplater.

Tekst: Kristian Reinfjord
Illustrasjoner: Henrik Mathiesen
Foto:Geir Ove Andreassen/ Domkirkeoddens fotoarkiv

I Domkirkeoddens samlinger finnes tre gravsteiner i marmor og kalkstein fra middelalderen. To av disse ble benyttet av- og funnet i sammenheng med bispegraver i domkirken for Peter (1253-60) og Herman (1488-1503), mens den tredje representerer en gotisk kvinne. Gravplatene er utstilt i bispeborgens sydfløy og i Storhamarlåvens kirkerom. Angivelig skal 14 Hamarbiskoper vært begravet i domkirken, men disse er ikke påvist arkeologisk. Én av gravene ble funnet i 1847 og rommet en voksen mann med gravgods i form av en liten vinkalk med disk av bly, fingerring av gull og en av sølv, begge innfelt med blått glass. Domkirkeodden setter nå søkelys på steinsamlingen og ønsker å presentere flere stykker for publikum i bispeborgens sydfløy.

  • De tre gravsteinene fra da de sto utstilt i Løtenbygningen på 1930-tallet.
    1/1
    De tre gravsteinene fra da de sto utstilt i Løtenbygningen på 1930-tallet. Domkirkeoddens fotoarkiv

Middelalderens gravmonumenter

Minnesmerkene over de fornemme geistlige var i middelalderen gravkister plassert horisontalt over gravene som høye endestykker. Slik vi ser eksempler på fra Hamar var gravplatene, kistenes endestykker, trapesformete for å følge kroppenes fasong. Også Hermans gravstein er trapesformet, selv om denne formen ble fraveket i senmiddelalderen ellers i landet.

Gravplatene er rikt ornamenterte med innskrifter som forteller hvem som ligger begravet under. Innskrifter og dekor er hugget med tynne streker. Ofte ble huggen dekor bemalt med et mørkere stoff for å kontrastere mot det lyse underlaget. Begravelser innenfor kirker eller klostres korsganger var forbeholdt geistlige, og slike høygeistlige ble begravet i kirkene, så sant de ikke hadde vanæret sin stand.

  • Detalj fra den bredeste delen av biskop Hermans gravstein.
    1/3
    Detalj fra den bredeste delen av biskop Hermans gravstein. Geir Ove Andreassen
  • Detalj fra biskop Peters gravstein.
    2/3
    Detalj fra biskop Peters gravstein. Geir Ove Andreassen
  • Detalj fra den smaleste delen av biskop Hermans gravstein.
    3/3
    Detalj fra den smaleste delen av biskop Hermans gravstein. Geir Ove ANdreassen

På provinsialkonsilet holdt i Nidaros i 1334 ble det påbudt at: «ingen prest eller indenfor de hellige ordensgrader som har levet i aabenbart frilleliv, maa begraves inden kirkens vægger eller i dens indganger, hvor pønitens han end har underkastet sig». For at legmenn skulle få adgang til begravelse innenfor kirkemurene måtte dette godkjennes av biskopen slik det fremkommer av de reviderte Gulatings kristenrett av 1267, Borgartings kristenrett fra 1268 og erkebiskop Jons’ kristenrett av 1273.

Etter lovendringene på 1260-tallet var gravsteinene i kirkene flate med en langstrakt trapesform nedfelt i gulvene, oftest i kirkenes kor. De enkleste steinene var glatte med innrisset dekor ofte med innskrift rundt langs kantene eller på steinens toppfelt. Ofte var korset en naturlig del av dekoren. Fra midten av 1200-tallet begynte en i Norge å avbilde den døde på gravminnene, slik vi ser eksempler på med gravplatene til biskop Peter og den gotiske kvinnen fra Hamar.

Gravstein med gotisk kvinne

  • Gotisk_kvinne.jpg

Marmorfragmentet med den gotiske kvinnen, nå utstilt i Storhamarlåvens kirkerom, ble funnet under utgravninger av domkirken i 1884. Steinen ble funnet dypt nede i bakken på østsiden av kirken. Fragmentet ble ifølge Didriksons innberetning funnet i et omrotet lag og ikke som en grav, sammen med biter «af Kakler, formontlig fra Taget paa Taarnene». Steien fremstiller en kvinne med flagrende gevanter som holder en bok under venstre arm. Kvinnen står i en søyleportal av fire slanke søyler, eller en baldakin, med gotiske kapiteler. Henrich Mathiesen mente å kunne lese innskriften JUNCTA (forenet) på steinen. Dette er antagelig del av en lengre gravinnskrift hvor kvinnen antagelig omtales forenet med Gud eller Kristus etter sin død.

  • Den gotiske kvinnegravsteinen der den står utstilt i dag; i "kirkerommet" i Storhamarlåven.
    1/1
    Den gotiske kvinnegravsteinen der den står utstilt i dag; i "kirkerommet" i Storhamarlåven. Geir Ove Andreassen

Biskop Peters gravstein

  • Biskop_Peter.jpg

Biskop Peters gravstein stammer også fra gotikken. Denne kom frem under Erik Ankers gravninger i domkirkeruinen på 1800-tallet. I og med at han konsentrerte seg om å frilegge søylerekken, er det sannsynlig at steinen ble funnet i domkirkens hovedskip og at Peter var gravlagt der. Tradisjonen forteller at steinen ble gjenbrukt som trappestein i hagen til Storhamar, men ble reist inntil søndre korvegg til domkirken i 1885. 

Peters gravstein viser en biskop i fullt ornat innenfor en kløverbladsbue. Høyre hånd er hevet til velsignelse eller som talegestus, mens venstre hånd holder en bispestav. Langs steinens ytterkanten finnes innskriften: PETRVS PRESVL (det andre orden er skrevet bakvendt) REGNET CVM CHRISTO MVNDO PRIVATVS ET ISTO [Peter biskop skal regjere med Kristus i det han nå er tatt bort fra denne verden]. Vi kjenner to biskop Peter fra Hamar, hvorav den ene døde i 1260, som denne steinen knyttes til etter stilistiske trekk, og Peter Boason fra 1441. Peters gravstein er utført i kalkstein med trapesform og måler i lengde 191,5 cm, bredde 68 og 44 cm og er 18 cm tykk. Peters gravstein er nå utstilt i bispeborgens sydfløy.

Biskop Hermans gravstein

  • Biskop_Herman.jpg

Hermans gravstein stammer også fra domkirken, antagelig koret hvor det under utgravningene i 1847 ble funnet flere graver slik utgraveren Herramb beretter. Steinen ble gjenfunnet i Vang kirke og flyttet tilbake til domkirken i 1885 og reist mot korets søndre vegg. Ved flyttingen til Vang kirke etter 1623 ble steinen benyttet som gravmarkering for en bonde slik vi kan lese i Nils Sverdrups skrift fra 1707. I Vang ble det oppført nytt sakristi i 1698 og Sverdrup lot da steinen mure inn i veggen da han anså dette for å ha antikvarisk verdi. Steinen knyttes til Herman gjennom innskriften med oppløste forkortelser: hic jacet venerabilis dominus dominus hermanus quondam episcopus hamarensis qui obiit anno domini md – orale pro eo amen [Her ligger den ærverdige herre hr. Herman, fordum biskop i Hamar, død herrens år 15- Be for ham, amen]. 

Det er Interessant at årstallet ikke er ferdighugget, noe som tyder på at gravsteinen er tilvirket før Hermans død. Da Herman døde i 1503 eller 1504 ble ferdigstillelsen av innskriften glemt. 

Gravsteinen til Herman er trapesformet utført i kalkstein som øverst viser våpenskjold med en mitra, under omkranset av et pallium. I steinens lengderetning løper en bord av vinranker med drueklaser parallelt med to rekker innskrifter i minuskler. Dekorasjoner og innskrifter er hugget på en forsenket bunn. Steinen og måler i lengden 205 cm, bredde 54 og 30, 5 cm og er 31 cm tykk. Hermans stein kan sees i bispeborgens sydfløy.

  • De to biskpgravsteinene der de står utstilt i dag; i Storhamarlåven, sammen med deler av et gotisk vindu.
    1/1
    De to biskpgravsteinene der de står utstilt i dag; i Storhamarlåven, sammen med deler av et gotisk vindu. Geir Ove Andreassen

Synet på døden i middelalderen og gravsteinenes ikonografi

Gravsteinene i Domkirkeoddens samling stammer fra høymiddelalder og senmiddelalder. Utforming av middelalderens gravsteiner forteller mye om synet på døden i periodene, og av Domkirkeoddens steiner kan vi lese mentalitetsendringen som skjer på 1200-tallet med ideen om soning og straff for sine synder på jorden etter døden. Ideen fikk teologisk underbygning gjennom læren om Skjærsilden (purgatorium) som sjelens rensning etter døden før en fikk komme til paradis. Som teologisk dogme ble læren om skjærsilden vedtatt på kirkemøtet i Lyon 1274. Mentalitetsendringen førte til en redsel for døden, samtidig som hver enkelt menneske ble ansvarliggjort sine synder på oppgjørets time.

Personifiseringen kommer til uttrykk på gravminnene ved at de finere steinene viser personen i graven og hvilken rolle personen hadde i livet. Fremstillingen viser aldri døde personer, men den døde i livet. Biskopene fremstilles i fult biskoputstyr slik som vår Peter med bispestav og drakt. Innskriftene blir lengre og steinene kommuniserer mellom de døde i graven og de levende betrakterne.

Typiske gravinnskrifter fra 1200-tallet opplyser om tre ting: den dødes navn, dødsdagen og en oppfordring om å be for den døde. Der dødsdagen er oppgitt er denne sentral, fordi det var på dødsdagen de døde skulle minnes med bønner og sjelemesser. Innskriftene er alltid skrevet på latin når steinene er laget for geistlige, men i Norge er profane steiner skrevet på norsk, i motsetning til i Danmark og Sverige, hvor de aller fleste gravsteiner har latinsk innskrift.

  • dig-040503.jpg
    1/1

Gravsteiner fra senmiddelalderen er svært sjeldent bevart i Norge, og Hermans stein fra 1500 er et unntak. Utviklingen i Norge følger en internasjonal trend i utforming ved at steinene blir rektangulære med evangeliesymboler i medaljonger. Også her er Hermans stein unik ved at denne følger en alderdommelig trapesform. Innskriftene blir erstattet med sengotiske minuskler og våpenskjold får en viktig rolle i ikonografien, slik vi ser på Domkirkeoddens stein.

Tips til videre lesning:


Bugge, Anders (1926): «Vore gamle gravminder», i Fortidsminneforeningens årbok 1924, Oslo, s. 1-98

Ekroll, Øystein (2014): «Døden i norsk mellomalder», i Fortidsminneforeningens årbok 2014, s. 165-178

Ekroll, Øystein (2010): «Lapidarium Nidrosiense – Nidarosdomens steinsamling», i Nidarosdomen – Ny forskning på gammel kirke, Kristin Bjørlykke et.al. (red.), Nidarosdomens restaureringsarbeider, Trondheim, s. 20-39

Lange, Bernt C (1955): «Østnorske gravmonumenter fra tidlig middelalder», i Viking, bn. XIX, s. 121-146

Pedersen, Ragnar, (1999): «Historien om historien. Hamar domkirkeruin – forskning og vern frem til 1910», i Fra kaupang og bygd, Hedmarksmuseet, Hamar, s. 23-98