Middelalderske gravsteiner fra Domkirkeoddens lapidarium

Tekst: Kristian Reinfjord
Illustrasjoner: Henrik Mathiesen
Foto: Geir Ove Andreassen/ Anno Domkirkeoddens fotoarkiv

I Domkirkeoddens samlinger finnes tre gravsteiner i marmor og kalkstein fra middelalderen. To av disse ble benyttet av- og funnet i sammenheng med bispegraver i domkirken for Peter (1253-60) og Herman (1488-1503), mens den tredje representerer en gotisk kvinne. Gravplatene er utstilt i bispeborgens sydfløy og i Storhamarlåvens kirkerom. Angivelig skal 14 Hamarbiskoper vært begravet i domkirken, men disse er ikke påvist arkeologisk. Én av gravene ble funnet i 1847 og rommet en voksen mann med gravgods i form av en liten vinkalk med disk av bly, fingerring av gull og en av sølv, begge innfelt med blått glass. Domkirkeodden setter nå søkelys på steinsamlingen og ønsker å presentere flere stykker for publikum i bispeborgens sydfløy.

Minnesmerkene over de fornemme geistlige var i middelalderen gravkister plassert horisontalt over gravene som høye endestykker. Slik vi ser eksempler på fra Hamar var gravplatene, kistenes endestykker, trapesformete for å følge kroppenes fasong. Også Hermans gravstein er trapesformet, selv om denne formen ble fraveket i senmiddelalderen ellers i landet.

Gravplatene er rikt ornamenterte med innskrifter som forteller hvem som ligger begravet under. Innskrifter og dekor er hugget med tynne streker. Ofte ble huggen dekor bemalt med et mørkere stoff for å kontrastere mot det lyse underlaget. Begravelser innenfor kirker eller klostres korsganger var forbeholdt geistlige, og slike høygeistlige ble begravet i kirkene, så sant de ikke hadde vanæret sin stand.

På provinsialkonsilet holdt i Nidaros i 1334 ble det påbudt at: «ingen prest eller indenfor de hellige ordensgrader som har levet i aabenbart frilleliv, maa begraves inden kirkens vægger eller i dens indganger, hvor pønitens han end har underkastet sig». For at legmenn skulle få adgang til begravelse innenfor kirkemurene måtte dette godkjennes av biskopen slik det fremkommer av de reviderte Gulatings kristenrett av 1267, Borgartings kristenrett fra 1268 og erkebiskop Jons’ kristenrett av 1273.

Etter lovendringene på 1260-tallet var gravsteinene i kirkene flate med en langstrakt trapesform nedfelt i gulvene, oftest i kirkenes kor. De enkleste steinene var glatte med innrisset dekor ofte med innskrift rundt langs kantene eller på steinens toppfelt. Ofte var korset en naturlig del av dekoren. Fra midten av 1200-tallet begynte en i Norge å avbilde den døde på gravminnene, slik vi ser eksempler på med gravplatene til biskop Peter og den gotiske kvinnen fra Hamar.

Gravsteinene i Domkirkeoddens samling stammer fra høymiddelalder og senmiddelalder. Utforming av middelalderens gravsteiner forteller mye om synet på døden i periodene, og av Domkirkeoddens steiner kan vi lese mentalitetsendringen som skjer på 1200-tallet med ideen om soning og straff for sine synder på jorden etter døden. Ideen fikk teologisk underbygning gjennom læren om Skjærsilden (purgatorium) som sjelens rensning etter døden før en fikk komme til paradis. Som teologisk dogme ble læren om skjærsilden vedtatt på kirkemøtet i Lyon 1274. Mentalitetsendringen førte til en redsel for døden, samtidig som hver enkelt menneske ble ansvarliggjort sine synder på oppgjørets time.

Personifiseringen kommer til uttrykk på gravminnene ved at de finere steinene viser personen i graven og hvilken rolle personen hadde i livet. Fremstillingen viser aldri døde personer, men den døde i livet. Biskopene fremstilles i fult biskoputstyr slik som vår Peter med bispestav og drakt. Innskriftene blir lengre og steinene kommuniserer mellom de døde i graven og de levende betrakterne.

Typiske gravinnskrifter fra 1200-tallet opplyser om tre ting: den dødes navn, dødsdagen og en oppfordring om å be for den døde. Der dødsdagen er oppgitt er denne sentral, fordi det var på dødsdagen de døde skulle minnes med bønner og sjelemesser. Innskriftene er alltid skrevet på latin når steinene er laget for geistlige, men i Norge er profane steiner skrevet på norsk, i motsetning til i Danmark og Sverige, hvor de aller fleste gravsteiner har latinsk innskrift.

Gravsteiner fra senmiddelalderen er svært sjeldent bevart i Norge, og Hermans stein fra 1500 er et unntak. Utviklingen i Norge følger en internasjonal trend i utforming ved at steinene blir rektangulære med evangeliesymboler i medaljonger. Også her er Hermans stein unik ved at denne følger en alderdommelig trapesform. Innskriftene blir erstattet med sengotiske minuskler og våpenskjold får en viktig rolle i ikonografien, slik vi ser på Domkirkeoddens stein.