Karve

Bruksområdet til karveplanten er svært stort. Karvefrøenes modning har vært et slåttemerke i Hedmark, Oppland, Nord-Trøndelag og Nordland og ytterst sjelden andre steder i landet. Den vanligste anvendelsen av planten er derimot å bruke frøene som krydder.

Tekst og foto: Hildur Hauksdottir

  • 1F8A9339.jpg
    1/1
    Hildur Hauksdottir

Når bonden vil så, holder han da på hele tiden med å pløye, snu og harve sin jord? Når han har jevnet åkeren, sprer han ikke da dill og strør ut karve, sår han ikke hvete i rader, bygg på et egnet sted og spelt langs kantene? Hans Gud har vist ham den rette måten og lært ham hvordan det skal gjøres. For dill blir ikke tresket med slede, og karve blir ikke overkjørt av vognhjul. Nei, dill blir banket ut med stav og karve med en kjepp (Jesaja 28:24-27).

I engelske bibeloversettelser er det ingen karve i denne teksten. Der er det spisskum, en krydderplante som smaker veldig forskjellig og er i en helt annen planteslekt. Men når karve heter kommin på dansk og kummin på svensk mens spisskum ofte kalles kummen eller kommen på norsk og i tillegg heter cumin på engelsk så er det ikke rart noen har fått krøll på tunga i bibeloversettelsene.

Når det gjelder artsidentifiseringen i bibelen, så er danske, tyske og finske oversettelser enige med de norske i at det er karve det er snakk om mens blant andre spanske og franske versjoner er i overensstemmelse med de engelske oversettelsene.

Karve i det norske kjøkken

  • 1F8A1025.jpg
    Hildur Hauksdottir

Plantens bladverk har blitt høstet på våren for å lage karvekålsuppe. Bladene kan ligne på bladene til andre planter, eksempelvis den giftige planten hundepersille. Derfor anbefales det at en setter seg godt inn i plantens kjennetegn før en går i gang med å høste karvekål. En måte å gjøre dette er å bruke en god flora.

Faktisk er svært mye norsk tradisjonsmat krydret med karve. Godt kjente eksempler på dette er surkål, pultost og akevitt. Andre eksempler er knaost, gnaost, kvitost, skyrost, fatost, trøgost, pottetost (som består av stampede kokte poteter med salt, fløte eller melk og karve), brød og annet bakverk, pølse, rull, blodmat, kjøttsuppe, kjøttkaker, sauepølser, fiskball, klubb, fiskesuppe og rømmegrøt. Både på Vestlandet og i Nordland har karvete (enten laget på vann eller melk) vært vanlig drikke og på sør- og vestlandet har folk til og med hatt karve i kaffen.

Akevittkrydder

Navnet på sprittypen akevitt er en forenkling av det latinske Aqua vita eller livets vann. Dette kan skyldes at den ble ansett som helsebringende. For at en sprit skal kunne kalles akevitt må den være krydret med enten karve- eller dillfrø. Dette er kodifisert i “Forskrift om alkoholsterke og aromatiserte drikker” og EU sin forordring EF nr. 110/2008.

Den første skriftlige kilden til akevitt i Norge er i et brev. Dette brevet er datert 13. april 1531 og fulgte med en pakke. Avsender var den danske høvedsmannen Eskil Bille på Bergenhus og mottakeren Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson som bodde på Steinvikholm slott ved Stjørdal. Pakken inneholdt: “...nogit watn mett John Teiste som kallis Aqua vite och hielper szamme watn for alle hande kranchdom som ith menniske kandt haffue indwortis”. Det er helt sikkert at dette “watn” ikke var potetsprit slik dagens akevitt er siden poteten kom fra amerika en god del senere. Men vi vet ikke om drikken var krydret med karve, det står ingenting om dette i brevet. Men om noen har “kranchdom” “indwortis” er de ikke alene om dette og her har vi et eksempel på en anbefaling, fra 1500-tallet, om å innta drikkevaren “Aqua vite” mot dette. Det kan tilføyes at inntak av sprit kan ha uheldige konsekvenser, spesielt i store mengder.

Legende evner

  • 1F8A0835.jpg
    Hildur Hauksdottir

Karvefrø har også hatt utstrakt bruk som legemiddel. Svært utbredt har bruken vært mot fordøyelsesplager og da særlig oppblåst mage. Grekeren Dioscorides anbefaler denne anvendelse i det første århundret etter kristus. Denne bruken har spredd seg over i veterinærmedisin, og i Elverum har karve vært gitt til kyr mot trommesyke (en sykdom som skyldes opphopning av gass i kuas vom). C. E. Magnor skriver på 1800-tallet at karve: “Er god for Maven, og driver Vinde; kan tages, heel eller stødt, en god theeskeefuld med Vand, noglegange om Dagen.” Magnors oppskrift er ganske representativ for hvordan de fleste urtebokforfattere, i ulike tider, presenterer bruk av karve mot magebesvær. Det finnes dog unntak. Den gamle engelske urteboken (Old English Herbal) hevder man skal lage grøtomslag av karvefrø kokt i olje og kli som deretter påføres på det smertefulle abdominale området.

Eksempler på andre medisinske bruksområder er mot forkjølelse, som vanndrivende, mot kortpustethet og slangebitt.


1F8A9354.jpg

Botanisk beskrivelse

Karve (Carum carvi) er en toårig plante i skjermplantefamilien. Bladene er lysegrønne, 2-3 ganger finnede. Bladomrisset er avlangt og flikene er trådsmale. Skjermstrålene har ulik lengde. Kronbladene kan være enten hvite eller rosa og de har en liten innskjæring i spissen. Frukten er avlang og omtrent 3-4 mm lang. Den har lave og avrundede ribber og både dufter og smaker karve.