Tekst: Anne-Kathrine Bakstad
Foto: Domkirkeodden
- 1/1
Anno Domkirkeodden
I 1537 da Hamar bispesete ble nedlagt som følge av reformasjonen, ble gården ble omgjort til krongods. Den danske unionskongen satte sin betrodde lensherre til å styre den borgliknende gården, som nå ble nå kalt Hamarhus.
Krig og plyndring
I 1563 brøt det ut krig mellom svenske kong Erik XIV og danske kong Frederik II. Krigen involverte flere andre land og har i ettertid blitt kalt den nordiske sjuårskrigen. Kort oppsummert så ønsket svenskene å erobre Norge for å få mer kystlinje, mens danskekongen ikke var fornøyd til tross for at han hadde Norge og litt av den svenske vestkysten. Han ville ha hele Sverige. I 1567 sendte svenskekongen en hær over grensa og ned Østerdalen for å erobre Akershus slott. På veien sørover ble Hamarhus erobret. Men svenskene greide ikke å innta Akershus slott, noe som var en forutsetning for å få kontroll med Østlandet.
Svenskehæren trakk seg tilbake samme vei som de kom, mens de brente og plyndret systematisk etter seg. Det var ingen grunn til å etterlate verdier som fienden kunne nyte godt av. På Hamar ble den tidligere bispeborgen sprengt i lufta med krutt. Rasmassene var enorme. Alle husene inne i borggården samt deler av de ni meter høye murene, endte opp som flere meter tykke lag med forbrente, glødende bygningsmasser.
Kong Frederik oppga Hamarhus som lensresidens. Fra 1661 kom gården, som nå ble kalt Storhamar, over i private hender. Helt fram til vår tid har bispegården ligget skjult under gårdsområdet på Storhamar gård. Men etter flere hundre år visste ingen hva grunnen ved gårdshusene skjulte.
-
Anno Domkirkeoddens fotoarkiv
Historien dukker fram
Fra tiden etter 1912 etablerte Hedmarksmuseet seg ute på Domkirkeodden. I 1947 startet utgravningene av den gamle bispegården. Da man i 1952 gravde ut den såkalte Sydfløyen, fant man en kjeller der det var blitt oppbevart flere kornslag. Imidlertid var det det mest utrolige funnet, flere små brød som fortsatt lå ved ildstedet i et av husene i bispegården. Der hadde de blitt etterlatt da svenskene angrep i 1567. At brødene har klart seg gjennom ild og rasmasser, og 385 år etterpå i jorda, er fantastisk!
Brødene var så godt bevart at de kunne undersøkes både for innhold og utseende. I 1956 publiserte Knud Jenssen en artikkel om dem i «Viking». Brødene er runde og flate, med en tykkelse på 1-3 cm. De har hatt en diameter på 10 - 15 cm og er av en type som ble stekt i en jernpanne med kanter. De har blitt vendt slik at de ble stekt på begge sider, noe en kan se av brødets overflater.
Brødene inneholdt mest havre og litt ertemel. En slik melblanding er kjent flere steder i Skandinavia fra den tid. I tillegg fant man litt bygg i melet, en korntype som den gang var mer vanlig enn havre på Østlandet. Melet man har bakt med, er det vi ville kalle mellomgrovt. Brødet har lave saltverdier, noe som kan skyldes at saltet er blitt utvasket etter alle årene i bakken. Brødene har ingen spor av å være gjæret, likevel er de ikke kompakte. Det er kjent at man kunne tilsette slim fra almebark for å gjøre brødbaksten luftig. Det er uvisst om brødene fra Hamarkaupangen inneholder dette stoffet.
-
Anno Domkirkeodden
De 450 år gamle brødene fra Hamarkaupangen er i dag utstilt på Domkirkeodden. En nær parallell til tradisjonen med runde, flate brød fra Hamarkaupangen, er hellekakene man fortsatt baker i Gudbrandsdalen. Disse ugjærede og usyrede brødene bakes på havre eller byggmel og har samme fasong som brødene fra Hamarkaupangen.