Vernebygget over domkirkeruinen har en utforming tilpasset landskapet rundt, samtidig som det følger ruinens fasong for å framheve heller enn å ta oppmerksomheten vekk fra kirkeruinen. Materialvalget er gjort med samme baktanke; glassrutene er festet til stålkonstruksjonen med gjennomgående bolter for å få minst mulig rammeverk som hindrer gjennomsiktigheten. For å skape de dobbeltkrummede sideflatene, er det valgt å benytte vesentlig trekantformede glassruter, og valget av buede glassformater skaper en avrundet og mykt hvelving mot himmelen over. Den høye graden av transparens i glasset har gjort det nødvendig å sette på noen rovfuglsilhuetter i tverrveggene for å minske antallet småfugl som flyr rett i veggen.
Selve stålkonstruksjonen som bærer glasset, er utført av rustbehandlede stålrør som er sveiset sentrisk mot hverandre. Denne konstruksjonen hviler på et fundament av betong. Stålet er dimensjonert for å tåle egenlast, vind og snølast samtidig. En 68 meter lang torsjonsdrager i mønet stabiliserer alle de parallelle fireledds stålrammene. Heisingen av toppdrageren var et spennende arbeid med millimeterpresisjon vinteren 1997-98.
Glasset skaper et teknisk skjold mellom middelalderruinene og de klimatiske forholdene gjennom året. I tillegg er vernebygget utstyrt med automatiske lufteluker i gavlvegger og taket, som åpnes og lukkes etter som sensorer oppfatter at det er nødvendig med tanke på luftfuktighet eller temperatur. Mot sør er det også rullegardiner som kan verne ruinen mot sterkt sollys, og vinterstid holdes rutene duggfrie av varm luft som blåses opp langs kantene. Det er også montert strålevarmeovner i stålkonstruksjonen, disse er rettet direkte mot ruinene og golvet og sørger for at det ikke lenger kan foregå frostsprengning. Men på kalde vinterdager kan lufttemperaturen i selve bygget fremdeles være rundt null, så gjester i lokalet kan oppleve å fyse selv om ruinen ikke gjør det.
Under utgravningene av ruinene kom det fram et flott teglstensgolv fra middelalderen. Dette var altfor skjørt til å kunne fungere som bruksgolv, men det er laget et tittehull ned på middelaldergolvet i søndre sideskip. Nytt golv ble lagt oppå det gamle, og valget falt på heller av Ringerikssandstein. Bakken utenfor ruinene fikk et tynt toppdekke av jord, og her ble det sådd spesialgress som ble sagt å skulle tåle de spesielle klimatiske forholdene inne i vernebygget. Tanken var at plenen rundt og inni lokalet skulle "smelte sammen" og skape en helhet mest mulig lik slik ruinene lå før vernebygget ble reist. Dessverre har det vist seg at det er umulig å holde grønt gress inne under glasset uten å skape ubalanse i fuktigheten og det som ellers er ideelt klima for ruinen, så i dag er bakken rundt selve ruinen i stor grad tørr jord.
Tekniske data
Grunnflate: 2.724 kvadratmeter
Glassareal: 4.708 kvadratmeter - 1675 glassplater i 690 ulike fasonger
Lengde: 68 meter
Brede: 40 meter
Høyde: 20 meter