For Fehn var det viktig "å ære gjenstanden". Dette kan bety å løfte fram hverdagsgjenstander i utstillingen, og dermed også vekke til live minner om noe som er glemt. Tegnene på slitasje gjennom langvarig bruk på disse gjenstandene forteller om livets harde utfordringer gjennom tidene. Ett resultat av en slik tankegang, som vises tydelig både i folkemuseumsutstillingen og middelalderutstillingen, er at hver gjenstand gjennomgående har fått sin egen, tilpassede utstillingsmonter eller monteringsløsning.
Et annet prinsipp som var viktig for Fehn da han skulle presentere gjenstandene, var å være så ærlig som mulig overfor fortiden. Han viser gjenstandene "nakne", så å si helt uten forklaring eller kontekst, for at gjenstanden selv skal få fortelle sin historie i møte med den enkelte besøkende - fortiden kan uansett ikke gjenskapes.
Det er alltid en utfordring når man bygger nye utstillinger, å "få gjenstandene og bygningene til å snakke sammen". I Storhamarlåven var dette spesielt krevende, siden det her er snakk om store rom hvor det er høyt til taket, og hvor det er grove og rustikke bygningskonstruksjoner. Løsningen til Fehn ble å skape sterk kontrast mellom gjenstandene og arkitekturen. Igjen var det bruken av spesiallagede utstillingsmontre og monteringsløsninger som ble brukt for å få dette til. Det er dessuten mulig å beskue mange av gjenstandene, også de store, fra flere ulike vinkler - noe som åpner for undring og dialog.
Flere av gjenstandene er stilt ut i det som har vært deres naturlige arbeidsstilling på en måte som illuderer at de fremdeles er i bevegelse; arden pløyer ned i stålplata den er montert på, sledene svever over golvet på hver sin sokkel. Denne dynamiske måten å presentere gjenstandene på, erstatter på mange måter nødvendigheten av lange, forklarende tekster ved siden av hver gjenstand.
Når man så møter sleder som er stilt opp på høykant, helt ulikt hvordan de har vært brukt før de havnet på museum, vil dette vekke reaksjoner hos publikum - og arkitekten har lykkes i sitt mål med å skape visuell dialog mellom gjenstandene og publikum, og ikke la utstillingen være en likegyldig presentasjon av fordums ting.
Fehn har i stor grad brukt det naturlige dagslyset som faller inn gjennom vinduene, i sin utstilling. Glassgjenstandene er plasser nærmere lyskildene enn de store tingene som forteller sin historie selv i dunklere belysning. Ved å stille ut ovnsplater med svakt relieff i sidelys ved vinduene, får han enkelt og virkningsfullt fram det unike mønsteret i platene.