Domkirkeoddens Venner

av Aud Jovall

 

Det ligg en hage utpå Odden, det har’n gjort i cirka 50 år.

Og noen planter har grodd her like lenge, dom dukke opp fremdeles hver en vår.

 

Den første tel å blomstre er den som kailles kjerringstakk,

et rødbrunt skjørt med kant ta gult.

Hu står i giftavdelingen og friste øss, «kom smak på meg», og så smile’a lurt.

 

Litt senere kjæm kvitveisen og tulipan, vi spis ta graslauk, dill og jordskokk,

og føle øss forynge, lik folk i middelalder’n etter vinter,n med en mager, sulten kropp.

 

Nåen planter stikk og brenne, andre er for sarte tel å røre.

Men når vi går forbi den spesielle, må vi ailltid bøye øss og legge handa på et lammeøre.

 

Har vi utslett, har blitt solbrent hel har sår som itte ville gro,

så legg vi på nå,n groblad, om nåen daar er huden like fin og god.

 

I fjellet – og i hagen – veks mogop, fjelldronning og turt,

på Svalbard kose isbjønn seg, som øss, med c-vitaminrik skjørbuksurt.

 

Den svarte nyserota ble brukt tel å avsløre løgner og usanne ord.

Den vil je gjerne teste på Trump, Nethanyahu og Putin, men je havne nok aildri ved deres bord.

 

Så er det detti ugraset som ligne kulturplanten på en prikk,

dom gjømme seg i såmmå beda og trur dom unngår meg med falkeblikk.

 

For je ser forskjellen og fjerne dom med topp og rot,

og kaste dom på haugen for det som ligg og omdannes tel jord. 

 

Så føle je meg kunnskapsrik og flink, nei je blir itte lurt,

men neste viku finn je mange fler i såmmå bed, og je innrømme at det er surt.

 

_  .  _

En vår kom sjefen, stram og pekte på meg med en finger, han kom så til saken,

«du Aud ,i mårrå er det 17. mai, da vil jeg itte sjå deg her i hagen!»

 

Vi ville laga dam slik at plante’n kunne stå å speile seg,

og vi kunne ta ei pause på en benk når kroppen vart for kjei.

 

Et høl i bakken, litt duk og sten i botn, rundt om for publikum en stensatt vei,

men jammen kom en sjef igjen, vi hadde itte lov og fikk et kontant NEI.

 

Det kunne vara fortidsminner under torva, «ikke finn på noe tull!»

En arkeolog tjene sikkert mye penger for budsjettet etterpå det hadde stått på null.

 

Så vi bygde opp en haug og løste alt på mesterligens vis,

vi grov et høl i haugen og møtte sjefen etterpå med et stort og freidig glis.

 

Vi ville ha en rosehage, vi estimerte lavbudsjett så det var itte mye penger.

Vi samle gamle roser i frå Hedmarken, dom som itte hadde levd nå særlig lenger.

 

En snau dag senere sto rosehagen ferdig, slik vi ville ha den, blank og fin og ny.

Litt senere kom sjefen med et papir: «Aud, jeg har en faktura på rosehage, hva skal det bety?!»

 

Hvis nåen trur je itte like sjefer så stemme itte det,

tvert imot, for første gang i livet har je her fått arbeidsfred.

 

Var det fordet dom itte likte å bli møkkete og svette? – nei, je sa ingenting om det.

Men i Urtehagen vart aille satt i arbe!

_  .  _

 

 

Så hender det je står i kveldslyset i juni og tenkje at det peneste i hagen nå skal kåres,

men så går det opp for meg at slikt er bare tull, dekk er jo aille unga våres.

 

Når arbe har blitt tungt, dagen lang, kvelden sen og je er lei,

da skal jeg legge meg og tenkje at i mårrå skar plante’n laga mye fresk og nyttig oksygen åt meg.

 

En mårrå kom ei dame hit, hu gikk i timesvis og sa itte et ord,

til tross for dårlig vær med kalde regnbyger frå nord.

 

Til slutt så kom a bort åt oss der vi drev og luke

og sa: «her er det finere enn Londons Que Garden, det vet jeg, for jeg var der forrige uke!»

_  .  _

 

I Urtehagen slites kroppen, knær og lår og itte minst i ryggen.

Så dukke jammen opp ei diger brennenesle, men je orke itte bøye meg den kvelden for å fjerne styggen.

 

 Mårrån etter er je like kjei, å var det nå a sto hen?

Senere så finn je atta a, for styggen hu har vøksi og hue byne å virke smått om senn.

 

Je går tel angrep med en spa’a og saks som middel for å kutte,

men såmmå kveld så står a urørt, je kom tel å tenkje på ei fersk og god brennelsesuppe!

_  .  _

 

I oktober er vinden kald, det regne jamnt og jorda er et klin,

je prøve å rydde hagen, men ugras sitt som var det grodd i superlim.

 

Je glede meg tel vinter, snø og tæla jord,

men ut i april året etter har je glømt ailt strevet, det er borte i gleden ta å sjå at plante’n gror.

 

Så hende det at verden går i stå, vi savne kjærlighet og varmen ta en mann. Da er løsningen å grava bed i jorda og fylle fårene med grønn og frodig kvann!

 

Men er det mannen som går rundt og sture og ønske seg en kvinnes gunst,

da må han stelle pent med rosenrota for den gir dobbel brunst.

 

Og skulle ittnå hjelpe og vi trur vi miste all forstand,

da skal vi laga låg på korsknappen og vaske hue, itte låg på vin, men bruke rent og glassklart vann.

 

Tel dekk som itte trur på detti, informanten heter Hildegard von Bingen

Hu var en middelalderplanteguru, i dag så har vi miste kunnskapen – det er den sørgelige tingen.

_  .  _

Om mårrån uti april går gåseflokka oppi lufta i store ploger sammen,

dom pløye gjennom sollyset og speile seg i dammen.

 

Og småfugglen flyg rundt å snappe insekter mens bien sanke nektar,

i hagen er det like mye mat som om vi eide 100 hektar.

 

Når mjødurt, lauk og krydder er unge og smaka ekstra godt,

vi laga søtsaker og urtedrikk og invitere publikum til både tørt og vått.

 

Hvis dekk har en hage der ingenting vil gro, og trur dekk mangle grønne fingre, som det blir kaille,

så stemme itte det, for grønne fingre, det har vi aille.

 

Stikk finger’n ned i jorda, kjinn etter om det er tørt hel vått,

så får du svar frå plante,n «nå har vi det passe så nå går det veldig godt.»

 

Gi oss litt lys og varme, jord, mat og vann,

tel gjengjeld skal vi gi deg ailt det gode som bare vi kan.

 

Vi ber dekk om så lite, så enkelt og så raskt, du kan itte si nei.

Alt som trengs er å legge bort mobilen og sjå på meg,

jeg gjentar, legg bort telefonen og sjå på meg!

 

Hvis du drar på ferie, og itte sørge for at nåen følgje med,

og du kjæm hemmat og vi er daude, så vet du årsaken til det.

 

Det hende dag og år går helt i stå og dyrbar tid blir rote bort.

Da må vi glømme dagens ambisjon og tenkje hard på det vi har fått gjort.

 

Så sier je til planten: nå skal je snart forsvinne, åssen går det da med dekk?

Da får jeg svar fra alle: «vi har vøri her i tusenvis ta år, vi blir da aldri borte vekk!»

 

Det er nå et titalls år sea jeg slutte, je burde tala om de ansatte og plante,n her som «de»,

men likevel så synes je fremdeles at normalen er å stå i hagen og bruke ordet «vi».

 

Tel aille dekk som gror her, je skylde dekk en takk

for alt dekk har fortalt meg, je somne inn med tanken hår ei natt.

 

Men den som får den største takken, - og her er je aldeles sikker

er den vi har i handa hele dagen, den som heter løvtannstikker.

 

Så godtfolk, dekk som høre, den største hagen er vår klode,

je håpe denni teksten er et nyttig bidrag, tenkj på den som en verdensode.