Vinrute

Vinrutens botaniske navn, Ruta graveolens er særdeles treffende. Slektsnavnet Ruta betyr bitter og artsepitetet graveolens betyr stinkende. I fersk tilstand merkes disse egenskapene svært godt. Til tross for bitter smak har den vært svært populær som krydder. I Italia brukes planten fremdeles til å krydre sprittypen Grappa Ruta.

Tekst og foto: Hildur Hauksdottir

  • 1F8A0575.jpg
    1/1
    Hildur Hauksdottir

Det er ikke bare lukten og smaken som gjør planten ubehagelig å omgås. Dersom man får plantesaft på huden og samtidig eksponerer området for sollys vil man kunne utvikle utslett som heter fytodermatitt med både smerter, rødhet og noen ganger vannblemmer.

I tillegg er planten svakt giftig. Ved stort inntak kan den forårsake magesmerter, diaré og oppkast. I helt spesielle tilfeller kan den forårsake leversvikt, og dette kan være dødelig om det ikke behandles. Planten er i store mengder abortfremkallende. Dødsfall som følge av leversvikt har inntruffet etter at planten er brukt til dette formål. Her i Norden inngikk vinrute i en oppskrift på et abortfremkallende middel i den danske farmakologi så sent som i 1862, og den brukes fremdeles som et naturlig abortfremkallende middel enkelte steder i verden, eksempelvis i Brasil.

  • 1F8A0392.jpg
    1/2
    Hildur Hauksdottir
  • 1F8A0597.jpg
    2/2
    Hildur Hauksdottir

Den har en annen kjønnsspesifikk virkning for menn. I Flora Danica står det: “...saa er det dog baade gafnligt oc fornøden at mand ikke der udi ofuergaar Maaden. Thi Urte-Skribentererne lære om den at mand der aff til det Naturlige Verk blifuer uduelig.” Denne effekten var godt kjent i middelalderen. Blant annet Henrik Harpestreng (død i Roskilde i 1244), Tacuinum sanitatis (en håndbok om helse fra middelalderen) og det islandske manuskriptet AM 434a 12mo fra rundt 1500 beskriver denne virkningen på den mannlige sexualitet. Vinrute er også en av plantene som inngikk St. Gallen planen, en idealplan for Benediktinerklostere fra tidlig 800-tall. Flora Danica presenterer en teori om hvorfor akkurat denne planten skulle være så viktig for klostervesenet. “Dette skulle alle Kloster oc Ordens Folk (som ville lefue kyskelig oc høyeligen sig forplicte at holde Reenlighed) stedse i deris Spise oc Drick bruge.”

Til tross for at planten er giftig, gir utslett, fremprovoserer abort og senker menns sexlyst, har ikke dette hindret menneskene i å bruke den for å oppnå helbredelse. Dioscorides anbefaler, i antikken, vinrute mot dødelige forgiftninger. Romeren Plinius den eldre er mer generell og anbefaler moste blader i vin mot alle typer forgiftninger. Hvis man ikke allerede er forgiftet, men frykter å bli det, kan man ifølge Henrik Harpestreng, spise fersk vinrute, men dette må gjøres ofte for å ha en effekt.

  • 1F8A0388.jpg
    Hildur Hauksdottir

Både Tacuinum sanitatis og Anglicanus Ortus (skrevet på 1100-tallet av engelskmannen Henry fra Huntingdon), er enige i at vinrute varmer og tørker av tredje grad. I engelsk urtebok fra middelalderen (som ofte kalles Old English Herbarium) ble det oppgitt at om man plages med neseblod, kan man putte vinrute inn i neseborene. Videre ble det anbefalt å legge vinruteblader i eddik som så skulle dusjes på tinningen mot glemsel. Mot smerter og hevelser i øynene blir det anbefalt at man legger moste blader eller moste røtter på øynene. Mot hodepine kunne man også ta planten og drikke den med vin eller mose den og presse plantesaften i eddik som så skulle smøres på hodet.

1F8A0394.jpg

Botanisk beskrivelse


Vinrute (Ruta graveolens) er i vinrutefamilien (Rutaceae), samme familie som sitrusfruktene. Den er flerårig. Bladene er blågrønne, 2-3 ganger finnede og snaue. Blomstene er i en åpen kvast. De er gule, 4-5 tallige og har 8-10 pollenbærere. Det er en stor nektardiskus i blomsten. Planten er sterkt aromatisk og Lids Flora beskriver duften som “nokså vond”.