Pepperrot

Både Hildegard av Bingen (1098-1179) og Henrik Harpestræng (død 1244) mente at man burde grave opp pepperrot i mars for å varme opp blodet etter vinteren. En teori er at mennesker som har hatt dårlig tilgang på frukt og grønt over vintermånedene hadde begynt å føle seg slappe av C-vitaminmangel sånn omtrent i mars. Pepperroten ligger da nede i jorden, stappfull av C-vitaminer og klar til å inntas.

Tekst: Hildur Hauksdottir
Foto: Domkirkeodden/ Hildur Hauksdottir

Pepperrot vokser vilt i mjøskanten på Domkirkeodden og vitner om dyrking i tidligere tider. Planten er hjemmehørende i deler av Sør-Rusland og Vest-Asia. Det antas at den ble innført til Norge, som en medisinplante, i middelalderen. Det er mulig at pepperrot ble dyrket i klosteret på Domkirkeodden, men det er ikke utelukket at den ble plantet i grønnsakshagen ved Storhamar gård mye senere. Det er svært lite sannsynlig at vi noen gang får vite med sikkerhet når den kom hit.

I våre dager kan planten oppleves som et fremmed og eksotisk innslag i kosten. Den kommer ofte i hus blandet med sennep og fargestoff. Denne blandingen, merket Wasabi, brukes som tilbehør til Sushi (det kan nevnes at ekte wasabi blir utvunnet av planten Wasabia japonica og er svært kostbart). Pepperrot finnes også på tube, egner seg godt til fisk, gjerne i små mengder, blandet i rømme, majones eller fløte og er mer populær i Sverige enn her hos oss.

Botanisk beskrivelse

Pepperrot Armoracia rusticana er en flerårig plante i korsblomstfamilien, Brassicacea. Planten blir rundt 50-100 cm høy og klarer sjelden å modne frø slik at det meste av formeringen skjer vegetativt. De overjordiske delene består i hovedsak av grunnblad fra basis. Disse er langskaftede, tungeformede og tannede. Stengelen har opprette og lange greiner med smale stengelblad. De nedre stengelbladene er dypt fliket til delte mens de øvre er hele. Blomstene er firtallige med hvite, 6 mm lange, kronblad. Videre har blomstene 6 pollenbærere, to korte og fire lange.