Tekst og foto: Hildur Hauksdottir
Plinius den eldre (død 79 e. Kr.) skrev i sin “Historia Naturalis” at kamille dufter som epler. Det er herfra kamillen har fått sitt navn. Både det norske navnet (kamille) og det botaniske artsepitetet (chamomilla) kommer av det greske ordet χαμαίμηλον (khamaimēlon) som betyr jordeple. Plinius skrev i tillegg om kamillens medisinske egenskaper. Han mente at den blant annet kunne brukes mot bitt fra alle typer slanger.
En engelsk urtebok fra 1100-tallet (Anglicanus Ortus) inneholder også oppskrifter hvor kamille brukes mot slangebitt. I tillegg skulle den være virksom mot blant annet oppblåst mage, gulsott og leversykdommer. Henrik Harpestreng (død i Roskilde i 1244) viser seg å være enig i mye av denne bruken. Helt konkret anbefaler han at man skal legge kamille i vin for så å drikke dette mot blant annet fordøyelsesproblemer, gulsott og leversykdommer.
Hildegard av Bingen beskriver kamillen som en varm urt i sin bok Physica. Videre anbefaler hun en kamillegrøt som middel for å helbrede smertefulle innvoller. Først varmer man kamilleblomster i vann og smult eller olje for deretter å blande inn fullkornshvete. Når dette er blitt til en ferdig grøt er det bare å spise i vei. I følge Hildegard vil da smertene forsvinne.
I nyere folkemedisin er det te av nyutsprungne blomsterknopper som i all hovedsak brukes. Det er en tradisjon for å drikke slik te mot forkjølelse, fordøyelsesproblemer, magesmerter og som et beroligende middel for bedre innsovning. Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NIFAB) ved Universitetet i Tromsø har laget et faktaark om kamille. Her angis det blant annet at kamillete muligens ikke er effektiv mot søvnløshet, men at den muligens er effektiv mot fordøyelsesplager og diaré.
Botanisk beskrivelse
Kamille er en ettårig, sped, lavtvoksende urt med svakt forgrenet stengel og tynne, lyse grønne blader. Blomstene er små, hvite og gule i midten og likner små prestekrager. Navnet kommer av gresk chamos (grunn, bakke) og melos (eple) og henspiller på den lave veksten samt den epleliknende duften av blomstene. Planten trives på åker, eng og friland, og den klarer seg i tørr, karrig jord.
(Denne beskrivelsen er i sin helhet hentet fra Norsk opplysningskontor for helsekost)