Tekst: Adi Bertoli
- 1/1
Hildur Hauksdottir
Kjent fra gammel tid
Dioskorides var gresk militærlege som levde i det 1.århundre etter Kristus. Det antas at han tjenestegjorde under de romerske keiserne Claudius og Nero. Dioskorides tilskrev grobladet mange kurerende krefter. I sin bok «De materia medica» skrev han: «Bladene har sammentrekkende og tørkende egenskaper. På grunn av disse passer de som omslag på alle typer ondartethet, på mennesker som har elefantsyke, og på sår som det renner fra og som er fæle.» Så nevner han hemorroider, infiserte sår, forkjølsessår og pustler som gjør vondt om natten. Skulle man lykkes med å få sår i munnhulen til å gro, anbefalte han saften av groblad som skyllevann. Ble saften drukket, hjalp den mot øreverk, opphosting av blod og blødende tannkjøtt. Mens frøene drukket med vin skulle stoppe diaré og blodspytting.
-
Hildur Hauksdottir
«Kjempe er varm og tørr. Ta derfor kjempe og press saften ut av den, og bland saften med vin eller honning etter at den er silt gjennom et klede, og gi den som drikke til den som plages av gikt, og gikten vil vike». Dette helseråd kommer fra Hildegard av Bingen, en tysk benediktinerabbedisse som levde i det 12. århundre. Hun anbefalte videre at stekte røtter av urten kunne legges på hovne kjertel, men frarådet å bruke denne planten ved kjertelsvulster. Lindrende behandling ved slange- og edderkoppbitt og helbredelse av brudd er nevnt i hennes tekster. Saften av kjempe, med eller uten vann, etterfølgt av sterk drikke skulle hjelpe mann eller kvinne mot magiske elskovsmiddel.
Nyere tids bruk
I tiden da barn ikke eide så mange leker, men kjente til plantenes egenskaper, var groblad brukt i lek. Å spå hvor mange barn man skulle få når man ble voksen, var en lett sak. Det var bare å rive av en bladstilk av groblad i to på tvers og telle bladnervene som stakk ut av bruddstedet. Dette beskriver Ove Arbo Høeg og Helga Hjort i boken «Barkebåter og kongleku», utgitt i 1991. En liten bok der forfatterne gir informasjon om mange planter som ble brukt i lek i Norge. Videre skriver de: «Groblad kunne også brukes til «å slå kjempe», på samme måte som de andre kjempeplantene.» Denne leken går ut på å slå akset av blomsterskaftet hos motstanderen. Best egnet groblad seg til drakamp: «To blomsterskaft hektes sammen i løkker og dras fra hver kant, til den ene går i to». Denne måten å leke på ble lært videre fra de eldre barna til de yngre.
-
Hildur Hauksdottir
Om våren kan unge blader av groblad brukes i matlaging, og frøene kan tørkes og brukes i frokostblandinger. NIFAB, Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, utaler at det er trygt å spise groblad for de fleste voksne. Men de fraråder gravide å spise planten siden den kan ha innvirkning på livmoren og øker med det sjansen for spontanabort. De anbefaler også folk med kjent allergi mot melon eller andre vekster fra kjempefamilien å unnlate å spise groblad.
Spredning til Nord-Amerika
Opprinnelig er groblad hjemmehørende i Europa, Tyrkia, sørvest-Asia og Nord-Afrika. Grobladet fulgte utvandre fra Europa til Nord-Amerika og fikk der navnet «den hvite manns fotspor». Frøene klistrer seg fast på skosåler og dyrepoter og lager slik en sti der folk går mye eller dyr har tråkket i vei. Man ser det nesten for seg, de store bladene langs veien; spor, fotsåler etter den hvite mannen.
Groblad som bioindikator
Groblad er også en bioindikator. En bioindikator er, som det stå i Store Norske Leksikon, «en organisme som viser resultat av miljøpåvirkning». Der groblad vokser, kan man gå ut fra at jorden er fortettet.
Kjært barn har mange navn
Det er mange arter kjempeslekten, og det er ikke alltid tydelig hvilken det refereres til i gamle opptegnelser. I folkemedisin har smalkjempe (P. lanceolata) og groblad vært mye brukt, gjerne om hverandre.
-
Brunfels
Den tyske legen Hierronymus Bock sin bok, «Das Kreutterbuch», ble utgitt første gang i 1539. Her ramser Bock opp flere navn på arter i kjempeslekten: Arnoglossa/ Lingua agni/Arnion/ Herba agnina/Duilla herba/Multineruis /Septinernia. Noen av disse navnene henviser bladenes fasong, som ligner en tunge (lingua på latin og glossa eller γλῶσσα på gresk). Andre henviser til plantens bladnerver (neruis er et ord som kan bety nerver på latin). Det er også påfallende hvor mange av disse navnene henviser til lam (agnus på latin og arnion eller ἀρνίον på gresk). Deretter fastslår Bock at det alminnelige navnet er Plantago. Dette navnet er i dag det botaniske slektsnavnet for kjempeslekten. Under tittelen «Kraften og virkningen» skriver Bock at kjempe med sine slekter er den, av de viltvoksende urter, som oftest er brukt som botemiddel både innvortes og utvortes. Den var god å ha til sårbehandling for både folk og fe.
Leonhart Fuchs, som levde fra 1501 til 1566, var også tysk medisiner og botaniker. I sitt verk «New Kreüterbuch» fra 1543, i kapitel XI, skriver han om kjempeslekten: «Etter opptegnelse av Dioskorides og alle andre gamle som har skrevet om urter, skulle det finnes to arter, stor og liten». Men Fuchs beskriver i sitt verk tre arter; «den store, den mellomstore og spissgroblad som også kalles smalblad». Smalblad blir kalt Arnoglossum, men apotekere brukte helst navnet Plantago også om denne. Fuchs beskrev ikke anvendelse eller virkning av smalblad, men om Plantago aquatica, Vassgro, skiver han: «… at dette kraut (Vassgro) etter dens kraft kan sammenlignes med groblad».
I boken «Land=Apothek» som ble utgitt første gang i 1767 av den danske legen C.E.Mangors, beskrives grobladet, som han også kaller veibred og faaretunge, men her nevnes ikke smalkjempe. Mangors anbefalte groblad til å legge på ferske sår «hvor man f. Ex. har stødt , huget eller skaaret sig, og hvor Saaret ei er for dybt». Som botanisk navn angir han: Folia Plantaginis albi.
Botanisk beskrivelse
Groblad (Plantago major) er en flerårig plante. Bladene, som sitter i rosetter, er buenervede, eggformede til elliptiske, langskaftede og snaue eller småhårede. Blomsterstandene sitter på bladløse skaft. Blomstene har gulbrune kronbladfliker mens pollenknappene er først fiolette, men går fort over til å bli mørkgule. I vått vær er frøene klissete.