Tekst og foto: Hildur Hauksdottir
- 1/1
Hildur Hauksdottir
Dioscorides (ca. 20-90 e.kr.) kjente godt til plantens dødelige virkning, men i sin Materia Medica nevnte han andre bruksområder enn henrettelser. Blant annet hevdet han at de som hadde problemer med nattlig sædavgang kunne ha nytte av å bandasjere inn testiklene med tørkede giftkjeksblader. Videre hevder han at planten kunne få gutters testikler til å visne og forhindre ungpikes bryster i å vokse seg store.
-
Hildur Hauksdottir
Disse bruksområder var også kjent i middelalderen. Henry fra Huntingdon skrev i sin Anglicanus Ortus at giftkjeks kunne være til så kraftig hjelp, når det gjelder menns seier over kjærligheten, at den kunne få sæden til å slutte å flyte. I tillegg var han også inne på småpikenes bryster og mente at de ikke bare kom til å holde seg små, men også passende oppreiste.
Det er ikke usannsynlig at planten kan ha noen av disse virkningsområdene, men all kontakt frarådes på det sterkeste. Alle plantedeler er svært giftige, og giftstoffene tas opp gjennom huden ved kontakt med plantesaften. Symptomer på forgiftning er kvalme, oppkast og diaré i tillegg til mental ubalanse og lammelser som begynner ytterst på hender og føtter og ender med respirasjonssvikt og død.
-
Hildur Hauksdottir
I boken Land-Apothek (en urtebok som var populær på 1800-tallet) skrev Christian Elovius Mangor: “Denne Urt ansaaes af de Gamle for meget skadelig til indvortes Brug, regnedes blandt Gifterne, og blev derfor allene brugt i Plastere; men dens ypperlige Virkning indvortes er for kort siden bleven bekjendt”. Deretter oppga Mangor en rekke oppskrifter på det han mente var helsebringende medisiner mot blant annet skjørbuk, skabb og skurv. En av disse oppskriftene innebærer å innta en teskje frisk plantesaft morgen og kveld. En standardisert teskje er 5 ml og rundt 1 ml plantesaft kan være nok til å ta livet av et menneske.
Botanisk beskrivelse
Giftkjeks (Conium maculatum, også kalt skarntyde) er en 1-2 m høy plante i skjermplantefamilien. Den ligner svært mye på hundekjeks med små, hvite blomster i skjerm og 2-4 ganger finnede blader. En av de sterkeste forskjellene er at giftkjeks har en tydelig rødflekkete og ganske rund stengel. Stengelen på hundekjeksen er grønn (de kan være litt rødlige, men ikke så klart flekkete som giftkjeksen). I tillegg er stengelen på hundekjeksen tydelig kvassribbet. Giftkjeksen har også det C. E. Mangor beskrev som “... en Lugt som Musepis eller knusede Væggeluus”, mens hundekjeksens duft er svært beskjeden.
Planten er toårig. Det første året danner den en bladrosett. Det andre året skyter den stengler, blomstrer og setter frø.
Giftkjeks vokser helst på skrotemark. Hvis man graver litt i jorden rundt gamle møller, spesielt på Sørlandet, så er dette en plante som kan finne på å spire opp. Den konkurrerer dårlig i naturen og det er kun på ytterst få lokaliteter at den spirer opp år etter år. Disse plassene er i Hurum, Skien, Trondheim og ved Kvæka mølle i Hamar kommune.