Tekst og foto: Hildur Hauksdottir
En vårdag i år 1000 kjøpte Olav Tryggvason en kvannstilk på torget i Trondheim. Denne gav han til sin kone Tyra Haraldsdatter. Hun ble ikke imponert. Kanskje hun ikke kjente til kvann siden hun var dansk, eller kanskje hun bare var sur. Hun benyttet anledningen til å be ham om å dra til Danmark for å hente farsarven hennes. Han gjorde som hun ba om, men ble drept på vei tilbake til Norge.
Norges eldste lover (Gulatingsloven, Frostatingsloven og Bjarkøyretten som alle er kodifisert på 1100-tallet, men antas å være kilder til eldre lovbestemmelser) inneholder bestemmelser om Kvann. Det var forbudt ved lov å stjele en annen manns kvann og i tillegg slapp man ikke unna sin straff om man ble fratatt klærne og banket opp i gjerningsøyeblikket. Leilendinger fikk anledning til å grave opp sine egne kvannplanter og ta de med seg når leieforholdet opphørte. Magnus Lagabøtes landslov fra 1200-tallet viderefører disse bestemmelsene.
For de som ikke kjenner godt til skjermblomstrede planter er det all grunn til å advare mot kontakt med disse. En rekke arter som Kjempebjørnekjeks og Tromsøpalme (som begge har hvite blomster og flat blomsterskjerm) forårsaker ofte utslett ved kontakt med plantesaften i sollys. Enda verre blir det om man forveksler kvann med Selsnepe og Giftkjeks (begge to er vesentlig mindre planter med hvite blomster) som er noen av de mest giftige plantene i norsk natur. Men helst forveksles kvann med sin nære slektning Sløke. Sløke er ikke giftig og hvis du ikke ser forskjell på disse, er du ikke alene. Stengelen på Kvannen ble kalt Sløke i store deler av landet og plantene antas å være brukt om hverandre. Men Sløke har ikke like god smak som Kvannen. For de som ønsker å se forskjellen kan det nevnes at stengelen på Sløke er dunhåret øverst og småbladene er finere sagtannet. Bladskaftet på Sløke har også en dyp og bred renne på oversiden mens bladskaft hos Fjellkvann er mest uten renne og der hvor denne forekommer er den smal og grunn.
Opp gjennom tidene har folk funnet bruk for hele kvannplanten. Blomsterstengelen og bladstilken ble brukt som grønnsaker og medisin, spesielt mot magebesvær og dårlig matlyst. I Frankrike regnes kandiserte kvannstilker som en delikatesse. Unge blader ble spist på våren som salat. Roten og frøene er brukt som smakstilsetning i sprit. Roten ble brukt som medisin, blant annet mot pest, i middelalderen. Folk røkte både røttene og tørre blader, og røttene ble tygget som erstatning for skråtobakk. Nyere kunnskapsoppsummeringer om komplementær- og alternativmedisin viser at Kvann antakelig er virksom mot fordøyelsesbesvær og tidlig sædutløsning. Dette er et lite utvalg som viser hvor allsidig denne planten er blitt brukt.
Botanisk beskrivelse:
Fjellkvann Angelica archangelica ssp. archangelica, er en to- til flerårig plante i Skjermplantefamilien Apiaceae. Bladene er dobbeltifinnede, og grovt sagtannede. Stengelen er snau, blomsterskjermene kuleformet og kronbladene gule. Kvann vokser i næringsrike og fuktige områder i hele landet, helst i åstrakter og fjellstrøk.