Akeleie

Tekst og foto: Hildur Hauksdottir

Henry av Huntingdon lovpriser plantens skjønnhet i sin Anglikanus Ortus: “O fantastiske urt, den vakreste av utseende, du kalles med riktighet ‘pikenes urt’.” Han oppgir tre grunner til dette. Den ene er at akeleien gjør mennesker pene, den andre at jenter blir fertile av å spise akeleier og den tredje er at frøene forbedrer ånden.

Akeleien er, som de fleste planter i Soleiefamilien, svakt giftig. Å spise en blomst eller to for å oppnå Huntingdons omtalte skjønnhet er antakelig ikke skadelig, men urtehagens gartner har gjort dette en rekke ganger og det ser ikke ut til å hjelpe.

Hildegard av Bingen beskriver akeleien som kald og anbefaler den som medisin for mennesker som skiller ut mye flegma. Flegma er en av de fire kroppsvæskene. Den blir også kalt slim, og man mente at den ble produsert både i lungene og i hjernen. Hildegard mener plager av høy utskillelse av flegma vil bli helt borte dersom man tar akeleie, dypper den i honning og spiser dette ofte. Et annet råd hun gir er å mose akeleien, sile plantesaften gjennom et klede og tilsette vin. Dette skal, ifølge henne, virke febernedsettende.

Akeleien er ofte avbildet på illustrasjoner av Kristus, jomfru Maria og en rekke helgener i middelalderlige skrifter. Grunnen til dette er at den har hatt en rolle som symbolplante. De fem honningsporene har vært sammenlignet med duer, og planten kunne symbolisere blant annet Den hellige ånd, renhet, Kristus eller jomfru Maria.