Fordypning om helse og hygiene

Lørdag var vaskedagen for 150 år siden. Grunnen var at man skulle i kirka dagen etter, og da måtte man være ren. Man vasket bare det som var synlig, og så skiftet man til penklær. Klesskift hang sammen med kroppsvask. Hadde man vasket seg, ønsket man å ha på rene klær.

I de husene hvor mannfolkene kun vasket seg til helgene, sto ikke vaskevannsfat framme. Likens var det heller ikke noe håndkle hengende. Noen steder vasket man seg i vassøsa og skyllet den etterpå, eller i kopper som ennå ikke var vasket. Det var ikke så vanlig at man hadde egne vaskefat til å vaske seg i. Eilert Sundt forsvarer her bøndene, og sier at grunnen til at det var så dårlig med vaskefat og håndkleder, var at de ikke hadde råd og mulighet til å skaffe det. Mange hadde heller ikke råd til såpe, så noen brukte lut. Bare få steder kokte man såpe til eget bruk.

Even Lundby ble født i 1856 i Furnes på Hedmarken. Hans barnebarn, Sven Erik Lundby, skrev ned hans livshistorie i 1943/44. Dette er en unik nedtegnelse som beskriver hverdagslivet til en bonde på Hedmarken fra midten av 1800-tallet og fram til 2. verdenskrig. Han forteller:

«Vi vaske øss da forsyne meg itte hår dag ti ansiktet hell! Om vi itte vaske øss riktig hår dag, så vet du vi vaske øss åt syndan».

Men det var helt klart en forskjell fra husmannen  til mannen på storgarden. En husbond kunne ha bort imot ti skjorter til forskjellig bruk. Det at de hadde flere klesplagg, påvirket hyppigheten av kroppsvask. På Hedmarken vasket storbøndene seg omtrent tre ganger i uken.

Når det gjelder små barn, var det ulikt utover i landet hvor ofte de ble vasket, men mange steder var det vanlig med 1-2 ganger i uken fram til 3-4 års alderen. Det var folkeskikk at barna ble vasket før de gikk på skolen. Bade dem gjorde man nesten aldri, det kunne være farlig for barnet.

En noe særegen måte å vaske seg på som Eilert Sundt her skriver om:

Mange var så fattige at de hadde bare ei skjorte, så da måtte de gå skjorteløse mens den var til vask. Arbeidsklær ble som regel vasket annenhver uke. Even Lundby forteller:

«Om måndan att var det å gå ti den gamle habitten. Je trur nok vi kan sea at skjorten gikk ti tre vikur da. Og buksen vart nå stive».

Buksene var av vadmel, det vil si ull. Det var tungt og vanskelig å vaske, og det var nok derfor de ikke ble vasket så ofte. Plagg av strie, lin og bomull ble brukt som skjorter og underkjoler. Innføringen av bomullslerret førte til at undertøy ble mer vanlig. Før den tid gikk man uten truser. Lerretsundertøy tar svette og urenslighet til seg og ble vasket oftere. Det var en stor forbedring med tanke på rensligheten.

Sengetøyet ble sjelden vasket på 1800-tallet. Grunnen til dette er at det på Hedmarken var mest vanlig med en overfell av saueskinn. Madrassen var av halm og oppå der ble det lagt en underfell av kalv som gjorde tjeneste som vår tids laken.

Fellen ble luftet og banket, men sjelden vasket. Dersom man skal vaske en skinnfell, må den behandles etterpå slik at den ikke blir stiv. En fell kunne vare i 4-5 år, og det var mange som hadde vinter- og sommerfell. For å kvitte seg med lopper og lus, la man skinnfellene ut i kulda eller ute i sola på særs varme dager.

Et mer påkostet sengeutstyr var underlaken og overlaken av fjør, dekket av laken. På storgardene og hos embetsmennene kunne dette forekomme.

Å pynte håret henger sammen med å vaske ansiktet, og dermed var skikken at de på steder hvor man vasket seg daglig, så kjemmet man håret daglig. Det var nokså vanlig med hodelus, men det kan sies at det oppsto lettere der det var en ussel levemåte. Even Lundby forklarer:

«Det kalte’n ren og uren det dama. Var’n itte lusete var’n ren, og var’n lusete så var’n uren.»

Ofte var det lus i sengeklærne, og særlig i de sengene som gikk på omgang. Det var om å gjøre å bli kvitt lusa, men loppa var det ikke så nøye med. Lundby forteller videre:

«Det var ingen som regne med det at det gikk an å bli kvitt den.» 

For 150 år siden var det vanlig at man gikk på en gjødselhaug når man skulle gjøre sitt fornødne. Det kunne også skje i fjøset, eller bare fra en stang som var plassert i husveggen.

Eilert Sundt skriver om sanitærforholdene, og stusset over mangelen på egne avtreder. Han peker på at:

«Det kan medføre at bluferdigheten svekkes, helbredet kunne lide og at jordbruket gikk glipp av gjødsel.»

Noe av grunnen til at man ikke brydde seg om gjødsling fra mennesket, kan være at det ble sett på som urent. Eneste mulighet for å unngå smitte var å ikke tenke på det, heller ikke røre det. Etter hvert ble det mer og mer vanlig å bruke mannegjødsel, og særlig der man ikke hadde annen gjødsel. Det førte til at man bygde seg egne avlukker, men mest for at det ikke skulle regne på avfallet og bli ødelagt, og hadde ikke noe med bluferdigheten å gjøre. Det kunne være store forskjeller fra bygd til bygd hvor mange som hadde slike avlukker på gården. Omkring 1870 var det mange doer i Norge, men antallet varierte ut ifra geografien.  Rundt Mjøsa var det nokså vanlig, men ikke på husmannsplassene.

Jonas Frykman og Orvar Löfgren skriver i sin bok Det kultiverte mennesket om livsstilen til menneskene i bondesamfunnet og den nye middelklassen i Sverige i årene 1880-1910. De skriver om en spesiell måte å gjøre sitt fornødne på. En gammel kone stilte seg opp på gården og holdt skjørtet fra seg en liten tanke, noe som avslørte hva hun holdt på med. Etterpå dyttet hun klærne inn i skrittet og tørket seg. Det luktet alltid sterkt av gammel urin av henne. I følge Frykman og Löfgren var det vanlig at småbarn gikk med kilt når de var så store at de kunne bevege seg på egenhånd. Da kunne ungene gjøre fra seg uten at de griset til klærne sine. Bæsjen ble bare plukket opp med et par fliser og kastet på varmen.

I dag vet vi at det er mye smitte i avføring, men en historie fra Nord-Østerdal tidlig på 1900-tallet forteller om tidligere uvitenheten rundt dette. En ungdom som reiste gardimellom og kløyvde ved fikk sitte til bords på en av gardene. Matmora gikk så ut et ærend under måltidet. Døra gled ikke helt igjen og vedkløyveren så ut og at kjerringa løfta på stakken, satte seg på huk, grep møkka med ei hånd og kasta den bortover tunet. Hun dro ned stakken og fortsatte å servere ved bordet.

Vannklosett er ingen ny oppfinnelse,  det første ble installert i Christiania allerede rundt 1860. På begynnelsen av 1900-tallet var det flere vannklosett i Norge, helst i de store byene. Utfordringen var lite utviklet vann- og avløpssystem, og ofte ble avfallet sluppet rett ut i elver og fjorder. I dag er det installert vannklosett i nær sagt alle boliger i Norge. Dette har ført til en klar forbedring i hygienen, ved at avfallet blir ført bort fra boligen i rør.

Problemet med vannklosett er at ett toalettbesøk som i seg selv produserer 0,5 liter avfall, gir et forbruk fra 6 til 20 liter vann av drikkevannskvalitet.