«På doningen skal fintfolk kjinnes»

- utstilling av spisslede fra Skøyen i Løten

Tekst: Kristian Reinfjord
Foto: Geir Ove Andreassen

Storhamarlåvens utstilling over Hedmarkens kulturhistorie viser fem spissleder fra storgårdene. Dette er kjøresleder for én person trukket av hest. Som del av museumsåpningen 20. mai 2017 ble en spisslede erstattet i Fehns utstilling i Storhamarlåven. Domkirkeodden har mange eldre sleder fra 1700-tallet i sin samling, og spissleden fra Skøyen i Løten (OF 2721) ble valgt for konservering og utstilling. Sleden ble samlet inn i 1942 av museets daværende konservator Toralv Bleken-Nilssen. Dette er en unik gjenstand med en interessant historie som gir et lite innblikk i 1700-tallets kulturhistorie og kunsthåndverk på Hedmarken.

  • dig-040013.jpg
    1/1
    Geir Ove Andreassen

Henrich Kjelsens spisslede?

Storbonden på Skøyen i Løten var på 1700-tallet stilbevisst, moderne og etter hvert velholden. Hvordan stemmer dette med det vi vet om Skøyen gårds eiere da sleden ble tilvirket, og kan vi si hvem som bestilte og brukte den? Dekorerte gjenstander, slik som spissleden fra Skøyen, hadde både praktiske og symbolske funksjoner. Objektene var velegnet til å demonstrere rikdom i bygda, gjerne på vei opp kirkebakken hvor mange skuelystne var samlet. Nyrike var spesielt glade i å symbolisere sin kondisjonerte stilling, og vår bygger av Skøyen sleden ser ut til å ha vært en slik.

Skøyen er en av de eldste og store gårdene i Løten. Her er det gjort arkeologiske funn datert til vikingtiden, men gården er antagelig ryddet i eldre jernalder. Skøyen var et kirkegods og fullgard i 1577, da oppført med skyld av 4,5 huder. Kanskje var gårdens folk satt inn i internasjonale moter gjennom kirken og sin rolle som kirkegods? Men utover 1600-tallet og tidlig 1700-tall gikk det nedover med gårdsdriften og Skøyen ble satt i gjeld og solgt i 1761, «og den gamle slekts saga på Skøien var dermed ute» som det heter i kildene.

Allerede i 1726 fikk Kjel Henrichsen bygsel på Skøyen. Han var en glimrende finansmann og bygget opp sin formue på gårdsdrift og pengeutlån mot høy rente. Fra midten av 1700-tallet så Norge en høykonjektur og flere tjente seg rike. Antagelig var Henrichsen en del av denne bølgen. Kjel døde i 1760 og gården ble overtatt på bygsel av hans sønn Henrich Kjelsen av prest Jens Reyner i 1761. Henrich fortatte i farens spor som dyktig kremmer og gårdens velstand økte. Etter skjøte av 1765 kjøpte han sammen med Halvor Norderhov blant annet østre halvdel av Løten kirke for 899 riksdaler, som senere ble solgt med god fortjeneste. Henrich Kjelsen var også en dyktig jordbruker som i 1779 fikk sølvmedalje, da han «udviiste Vidskibelighed ved den Norske landhusholdnings Forbedring». Vår venn Henrich døde i 1801, men etterlot seg en mengde eiendom, hus og gjenstander. I Domkirkeoddens samlinger har vi både ett av hans hus, Skøyenbygningen og hans standsmessige vinterfarkost Skøyensleden.

Skøyensleden

Skøyensleden er bygget i andre halvdel av 1700-tallet med rokokkofatning, antagelig på bestilling av Henrich Kjelsen. Sleden ble trukket av hest på vinterføre og er ment for én person. Rokokkofatingen har fast sete med låst ferdaskrin under. Spesielt iøynefallende er den faste og elegante treskjæringen med rankedekor, blomster og skilpaddeskallformer i tre felter. Rankene og blomstene er et kjent trekk fra antikken, som på Skøyensleden er fremhevet med komposisjonsgull. Også på kanter og listverk er det benyttet komposisjonsgull. Bunn og felter er for øvrig bemalt med linoljemaling i dyp engelsk rød og felter i lysere engelsk rød som ådring (treimitasjon) og imitasjon av skilpaddeskall. Midt i setets tre felter er det malt inn puttier (små engler) med forskjellige attributter: pil, bok og svane. Håndverket er av ypperste kvalitet.

  • dig-040039.jpg
    1/5
    Geir Ove Andreassen
  • dig-040043.jpg
    2/5
    Geir Ove Andreassen
  • dig-040051.jpg
    3/5
    Geir Ove Andreassen
  • dig-040041.jpg
    4/5
    Geir Ove Andreassen
  • dig-040060.jpg
    5/5
    Geir Ove Andreassen

Farkosten er sammensatt av ulike materialkategorier og flere håndverkere har vært engasjert i gjennomføringen. Sleden er utformet i bjørk med furuplank til bunn. Meiene er jernskodd og innfestingen er forsterket med smijern. Interessant er det autentiske og bevarte setetrekket. Seteryggen er stoppet med dyrehår (kalv?), videre trukket med et ufarget linstoff, trukket med et brunfarget ullklede. Setetrekket prydes av ulldusker av rød tråd med sirkulære kleder under. Stoffet i ryggen er festet til fatningen med jernstifter med messinghode, for å stå til gullbemalingen, og med lærbånd lagt i bølgemønster.       

Sledens stil rokokkoen var fra midten av 1700-tallet en reaksjon på den tidligere barokkens overlessete stil. Med enkle, gjerne snirklete og kurvete ornamentikk, asymmetriske former med gull, var stilen underholdene og grasiøs. Slik som på Skøyensleden var stilen helhetlig, gjennomført og lett, noe som passer fint til en slede. Rokokko var spesielt utnyttet i interiør, møbelkunst og kunsthåndverk, og Domkirkeodden har en rekke verk i rokokkostil. Dette viser at Hedmarksbøndene var moderne og stilbevisste, og tok opp i seg internasjonale trender.

  • Jernskodde meier forsterket med smijern.
    1/3
    Jernskodde meier forsterket med smijern. Geir Ove Andreassen
  • Ullstoff med ulldusker i seteryggen.
    2/3
    Ullstoff med ulldusker i seteryggen. Geir Ove Andreassen
  • Nydelige rankeutskjæringer.
    3/3
    Nydelige rankeutskjæringer. Geir Ove Andreassen

Litteratur for videre lesning:

Morthoff, J.B: Løtenboka. Garder og slekter, bd. 3, Løten historielag, 1955, s. 118-135

Olsen, S.M: Hestekjøretøy. Med hjul og meier på norske veier, Landbruksforlaget, s 2001

Sørensen, S: «Meiedoninger. Kjøre- og arbeidssleder i Glomdalen gjennom to århundrer», Nytt om gammalt, årbok for Glomdalsmuseet 1988-89, Elverum, 1989, s. 36-75